Artikler

En utvandrer fra Fustvatnet.

I forbindelse med at jeg har drevet med litt slektsgarnsking kom jeg over en del opplysninger om en bror av min oldemor som jeg ikke hadde hørt om. Jeg fant han først på en folketelling fra 1900, da var han  registret som jernbanearbeider på baneanlegget i Ofoten. Etter en del undersøkelser fant jeg ut at han var emigrert til Amerika, men der sluttet sporene. For to tre år siden kom jeg ved en tilfeldighet i kontakt med hans etterkommere i Amerika. Kontakten kom i stand gjennom andre slektninger av  meg som bor i Amerika og som var på søking etter slekt i Norge.

 

Bryllupsbilde av Kristian Marius Gløsen og Marie  Sofie  Husrem  17 september 1903.

 

Dette er litt av historien om denne Kristian Marius Mathisen Gløsen, en utvandrer fra Fustvatnet. En av de mange som reiste over til Amerika sist på 1800 tallet og først på 1900 tallet.  Han var født på Gløsen 23 mai 1876 og var den yngste av i alt 7 søsken, foreldrene het Mathis Mikkelsen, født i 1837 og Kristine Karine Olsdatter, født i  1839. Kristian utvandret til Amerika i 1902, han reiste via Liverpool i England til Boston med skipet Ivernia. Skipet Ivernia  ble under første verdenskrig senket ved torpedering, nærmere bestemt i 1917. 

I Amerika tok Kristian navnet Christ Mattson og bosatte seg i byen Hibbing i Minesota. Han giftet seg den 17 november 1903 med Marie Sofie Petersdatter Husrem og de ble amerikanske statsborgere den 21 juni 1913.

Marie tok navnet Mary. Marie Sofie Petersdatter utvandret den 7 mai over Trondheim med bestemmelsessted Lacrosse, Wisconsin i Amerika. Ho var da 24 år. Hjemsted er oppført med Mosjøen, og jeg har en følelse av at ho kom fra Husremma i Helfjellet, men jeg har enda ikke kunne funnet noe som bekrefter dette.

Christ Matson (Kristian) og Mary (Marie) fikk fem barn, 4 gutter og 1 jente, og fire av disse ble gift og fikk barn. En av guttene døde ganske ung, bare 20 år gammel.  Chris kone Mary døde på førti tallet og Chris ble gift på nytt etter dette.

I Hibbing’s  arbeidet Christ (Kristian) i gruvene og han ble etter hvert en ettertraktet gruveformann (mining Captain),  han ble ekspert på miner som måtte sikres på grunn av ras og dårlig fjell. Han fikk en utmerkelse av den Amerikanske regjering for sitt arbeid. Han ble også tilbudt jobber i inn og utland bla. Russland. Russland var han ikke  interessert i på grunn av det kommunistiske styret som var der. Han ble også tilbudt arbeid i New York under utbyggingen av undergrunds banen der. Ved siden av gruvearbeidet drev Chris (Kristian)  også en farm i Hibbing Minesota. Ett av barnebarna hans som jeg har kontakt med kan huske  at han var ett respektert medlem av den lutherske kirke i Hibbing. Han var en dyktig snekker og ho har enda en dukkeseng og dukker som han laget.  Han spilte også trekkspill etter det ho kan erindre. Chris ble syk, han fikk blodkreft og døde i 1956 80 år gammel.

 



Bilde av Chris og Mary Mattson med barna.

                 Bildet er tatt i 1922.   

 

Jeg kan ikke huske at min oldemor noen gang nevnte at ho hadde en bror i USA, men når jeg studerer diverse utreise protokoller ser jeg at en av hennes sønner, Gunnar Aakvik, som utvandret i 1914 hadde Hibbing i Minesota som bestemmelsessted. En annen av hennes sønner Kristian Marius Aakvik (tydeligvis oppkalt etter sin onkel) utvandret til Amerika i 1928.

Det er meget interessant å studere utvandrer protokollene, de forteller om en tid da mange norske menn og kvinner ble innvandrere i fremmede land. Vi får håpe at de ble bedre mottatt en vi mottar våre innvandrere.

Tekst: Willum.      Foto utlånt av Christine Schnoor.

 

Påsketur til Bonholmen.

 2009.

Terje, Anne-Grethe-, Anne-Lise og Morten

  foran det nyrestaurerte huset på Bonholmen.

Påskeaften var min frue og jeg så heldig at vi ble bedt med på båttur til Bonholmen (Bondeholmen).

Vi var invitert til Anne-Lise og Terje Herringbotn som har hytte på Offersøya. Når vi kom dit ble vi invitert videre på båttur sammen med Anne-Lise’s bror Morten Bjørkan. Vi dro fra Offersøya i retning Sørfjorden, der gjorde vi strandhogg på Bonholmen for inntak av medbrakt niste og grilling av pølser. På Bonholmen ble det i sin tid tatt ut marmor for eksport sørover i landet. Morten eier i dag holmen og er begynt å ta rede på det som står igjen av ett av ytre Helgelands gamle industristeder. Jeg fikk en omvisning og fikk høre litt om det som hadde foregått der. Han har restaurert beboelseshuset som står på holmen, det brukes i dag til fritidsbolig.

Kaia med sandlager og saghus.

 Ellers står kaia og sandlageret ganske intakt. Huset der marmoren ble saget opp i skiver og sagene er fremdeles i ganske bra stand. Det var fasadestein som ble produsert og det var 2 imponerende sager som ble brukt for å sage marmoren. Det var mange blad på hver sag og det ble brukt kvartssand i kombinasjon med metall blad for å få saget opp blokkene. Motoren som drev sagene er intakt og den kan tørnes rundt enda den har stått uvirksom i mange ti år. Etter som Morten sa ble det gått 3 skift i bruddet når det gikk for fult. Marmoren ble skipet direkte fra kaia på Bonholmen. Eieren av anlegget siste tiden det var i drift var fra Bergen.

Morten tørner sagmotoren.

Etter ett søk på nettet fant jeg ut at marmordriften startet her i 1916 og ble avsluttet i 1962. Det er vel å anta at driften ikke gikk for fult hele perioden.

I en slektshistorie jeg kom over ser jeg at en mann med navn Haakon Stavaas forteller at han etter jul vinteren 1935 arbeidet som steinhogger på Bonholmen i tre måneder. Det var da en leveranse på 300 kvadratmeter marmorplater til Oslo rådhus som skulle produseres og leveres.

Etter strandhugget på Bonholmen gikk turen videre til Tro for å se på skiløperen der. Men brygga og anlegget var ikke klargjort for sesongen så det ble bomtur. Returen gikk til Offersøya i upåklagelig fart og i flott påskevær. Takk til Morten for en fin og interessant tur.

            

Hyttebesøk på Haugen.

2007.

                                                                         Hytta  på Haugen.

Et besøke på hytta til Astrid Øyen og Lars Åge Anderson.  Hytta deres ligger på gården Innerhaugen, Astrid har sine aner fra gården. Jenny, mor til Astrid kom fra Innerhaugen, ho var søster til Dagmar Åkvik. Astrid og Lars Åge bor på Storforshei, der Lars Åge jobber ved Rana Gruber. Tidligere jobbet han ved drifta i gruven, de siste årene har han jobbet som leder/mekaniker ved gruvens verksted. Han holder nå på å forberede seg til pensjonist tilværelsen i og med at han startet med å gå halv tid fra februar i år.

Hytta i Fustvatnet er deres fristed. Her kobler de av fra hverdagen, Astrid med sin lidenskap hagen, der hun til tider har ett stort blomsterflor. Lars Åge dyrker friluftsliv, med fisketurer, sykkelturer og bærturer. Han nevner at han i år har plukket 45 til 50 liter blåbær bare rundt hytta. Om vinteren blir skiene flittig brukt. Jeg har hatt gleden av å følge han på flere turer. Hytta blir mye brukt de forteller om år med fra 70 til 90 overnattinger på hytta hvert år. Hytte sesongen strekker seg fra februar og til september. Som oftest brukes hytta under hele sommerferien, og de ser ikke bort fra at hytta blir mer brukt når Lars Åge blir heltidspensjonist.

                                                                 Lars Åge og Astrid

Astrid har sterke bånd som binder seg til Åkvika og Fustvassbygda. Jenny og hennes mann Sigvart Øyen tilbrakte ofte sommerferien på gården hos Inga og Jakob sammen med barna. Jeg kan huske mange somrer da det kom folk fra Storforshei til Innerhaugen, det var ett nytt innslag for oss innfødte barn, med nye unger i nabolaget. Det var vanlig på 50 og 60 tallet at ferien ble tilbrakt på foreldrenes heimplass. Ofte var Astrid nesten hele sommeren hos besteforeldrene da hun var barn.

Astrid og Lars Åge er abonnenter og ivrige lesere av Hellfjell Nytt og de holder seg godt orientert om det som foregår i bygda. De har bare lovord å si om nabolaget og folket i bygda.

                                                                 Blomsterprakt.

Hytta ble påbegynt i 1972, av diverse grunner ble råbygget stående uferdig i mange år, men påsken 1986 kunne Astrid og Lars Åge flytte inn i egen hytte. Hytta er i overkant av 50 m2, og det er Lars Åge selv som har vært byggmester. Det er nedlagt mange timer arbeid i hytta og i tomta rundt hytta. Astrid har stadig nye prosjekt på gang i hagen, planter og luker i bed, det er som nevnt tidligere hennes store lidenskap. Lars Åge tar seg av det bygningsmessige, sommeren 2006 skiftet han tak på hytta. Når vi var der for ett lite intervju hadde han nettopp satt inn ny altandør. Jeg har fri sikt til hytta så jeg ser når de er kommet på hytta, da er det kjekt å ta en tur bortom for en prat. Og man kommer ikke der ifra før man har fått god servering i både kopper og glass. Lars Åge som er født og oppvokst på Bjellånes har etter hvert blitt en god kamerat. Vi har som sagt vært på noen turer i lag og vi planlegger stadig nye turer, men så er det dette med å få tid, vi har litt problemer i så måte men det blir vel bedre med tid nå når vi er pensjonister.  

En olympier med aner fra Fustvatnet.

Norman med en del av sin premiesamling.

Året var 1952 og det ble arrangert Olympiske vinterleker i Oslo. På vårvinteren dette året kom det besøk til Myrveien, det var en kar fra Amerika, Norman (Norm) hete han og var sønn av Gunnar Oakvik (Aakvik) som utvandret til USA i 1914. Norman som var med i USA sin Olympiatropp til Oslo, benyttet sjansen til å besøke sin fars fødested. Jeg kan huske hvor imponert vi ungene ble av denne karen. Det var ett pust fra det store utland og vi hadde store problemer med språket da han

snakket bare engelsk. Men språkproblemene var ikke større en at vi fikk han med oss i skibakkene og vi fikk en del instruksjon i forskjellige ski ferdigheter.
 

Han var en sann skiløper og deltok både i langrenn, hopp, kombinert og alpint. Vi ble imponert av hans ferdigheter som slalåmkjører, han laget løype oppe i Småremma og der fikk vi en demonstrasjon. Norman var reserve på laget fra USA så han deltok ikke i selve Olympiaden men var med i en del renn forskjellige steder i Norge etter at Olympiaden var over.

 

Ved søk på internett ser jeg at han var USA mester i kombinert i 1954, og hans navn blir nevnt i mange steder i forbindelse med ski miljøet i USA. Så tidlig som i 1944 er Norman nevnt i en resultatliste fra ett større hopp renn i staten Washington der vant han klasse B med hopp på 191 og 207 feet. I dette rennet er det spesielt nevnt at det var norske løpere fra Little Norway Camp som deltok. Norman er nevnt i mange resultatlister og artikler om skigåing i USA på 40 og 50 tallet. I 1965 oppnevnte United States Ski Acc en komité for å få opp interessen for skiløping i USA. Norman ledet denne komiteen i 1965 og 66.

 

På internett kan jeg også se at Norman var en av tre grunnleggere av North Star Ski Club i Minesota. Klubben hadde i 1976 2400 medlemmer. Et populært mål for skiturer var the Oakvik House i Jonathon Min. en ski hytte oppkalt etter Norman. Den15 mai i 2001 ble det holdt en høytidelighet i the Theodore Wirth Ski Chalet der ei løype som het Flower Garden ski løype ble døpt om til Norm Oakviks løype. I artikkelen som omtaler dette er det begrunnet med at Norman var en av pionerene for ski løpning i Minneapolis/St.Paul distriktet og en av de faste løperne på USA sitt olympiske team tidlig på 50 tallet.

 

Hvordan gikk det så med denne Norman Oakvik, jo han lever i beste velgående enda. Han har flere ganger vært på besøk i Norge og han besøkte min far, som var hans søskenbarn, flere ganger. Sist han var i Norge var han på Olympiaden i Lillehammer. I en annonse jeg fant på internett står det følgende: ”Onsdag 4 Jan. 2006. Theodore Wirth Park. Møt kl. 0930 for opplæring i tur/langrens gåing på ski, lærer Norm Oakvik tidligere olympisk trener, oppfrisking av teknikk. Ta med lunch.”  Etter mine notater er Norman nå 84 år så det er en sprek kar jeg har prøvd å skrive litt om. Så vidt jeg vet deltar han enda i skiløp for veteraner

 

 

 

.